Han beskyldte meg for å ønske at alle skal få bygge så høyt de vil. Dette sa jeg selvsagt ikke. Det han gjorde var å forvrenge og sette sammen ting jeg sa ut enten fra manglende ideologisk forståelse eller intellektuell uærlighet. Eller begge.

I sitt hovedinnlegg presterte han å påstå at man ikke fikk mer boareal med høyhus enn ved mer lavere bebyggelse. Jeg hadde med meg to ølkasser på talerstolen og illustrerte at man ved en ølkasse fikk plass til 24 flasker. Plasserte man en kasse til oppå, fikk man plass til 48 flasker på samme areal.

Mitt andre poeng var at de alle tenkte på det store "vi". "Folket". Og levde under den villfarelsen at man måtte ha sentral planlegging. Jeg anbefalte desentraliserte løsninger isteden der hver enkelt lagde sin egen plan på sin egen eiendom. Så fikk man lage eiendomsrettigheter som sikret den enkeltes område.

Her har du den store misforståelsen. Folk tror at alternativet til sentraldirigering er at alle kan gjøre som de vil. Menneskers handlinger er tvert imot sterkt regulert av eiendomsgrensene til andre mennesker. Hvordan disse skal utformer er vanskelig, spesielt i områdr som Oslo.

Eiendomsrettigheter er individets beskyttelse mot sentraldirigering av samfunnet, og derunder menneskers liv. Dessverre er det slik at forståelse for at dette alternativet finnes er nærmest fullstedig fraværende i menneskers bevissthet.

Litt senere i debatten kom ordstyrer med opplysningen om at "Bent Johan holder på å få hjerteattakk". Jeg reagerte sterkt på en vanvittig påstand fra samme Engh. Han sa noe slikt som at "mangfold må planlegges". Politiske myndigheter må gripe inn i markedet for å beskytte borgerne mot ensretting.

Javel. La oss spasere inn i en matbutikk i USA der markedet (stort sett) styrer utvalget og sammenligne med utvalget i politisk styrte Nord-Korea. Ordstyrers henvisning om at både jeg og Engh måtte ha våre meninger, og at de begge er like gode, er noe tull.

Det er et empirisk spørsmål om hva slags system som skaper mangfold. Det er ikke snakk om meninger, det er snakk om fakta. Jeg har rett, Audun Engh har feil.

Myten om at det offentlige må gripe inn for å skape mangfold er imidlertid svært vanlig. Den brukes spesielt når det gjelder privat kinodrift i Oslo og pressestøtte. Påstanden er at aviser som Vårt Land, Nationen, Morgenbladet og Klassekampen vil forsvinne om pressestøtten forsvinner.

Det er mer enn 150 år siden Bastiat skrev sitt essay: "Det vi ser og det vi ikke ser". Alle offentlige bevilgninger er synlige og kan pekes på. Ressursene må imidlertid tas fra en plass og kanskje ville ressursene skapte flere alternativer på andre områder.

Nå er det riktignok et snev av sannhet i påstanden. Statlig støtte skaper utvalgte medier en særrolle. Kanskje ville Gateavisa vokst seg stor istedenfor Morgenbladet eller Klassekampen? Klassekampen har fått seg en særfordeler i forhold til konkurrenter, til gjengjeld så er de blitt statens lydige lakeier.

Statens bevilgninger brukes til å kjøpe intellektuell støtte for sitt eget monopol. Under dekke av at det er av hensyn til mangfold får intellektuelle sin lekekasse der de kan være kritiske til deler av staten, samtidig som de helhjertet støtter opp om selve ideen om at statlig styring er helt nødvendig og at det vil bli kaos uten den.

Å begrave ideen om statlig mangfold og det å bebisstgjøre folk om mulighetene i eiendomsrettigheter er blant de viktigste oppgavene for frihetsforkjempere.